I gamle dager var flørting ofte mer formell og styrt av regler. På 1700- og 1800-tallet kunne en ung mann vise sin interesse ved å sende et håndskrevet dikt med bud, gi en blomst eller be om å få spasere med en ung kvinne i hagen, gjerne med foreldrene som tilskuere. En gutt og en jente var aldri alene sammen, og skulle man møtes, så måtte man ha anstand. Det vil si at det alltid var noen andre til stede.

Kvinnens rolle var ganske passiv. Hun kunne svare med et diskret smil, et nikk eller et blikk, men det var sjelden hun tok initiativ selv.

I overklassen var kurtisering en del av et større sosialt spill. Det handlet ikke bare om følelser, men også om få status og forventninger om et bedre liv med mer respekt.

I noen kulturer brukte kvinner vifter for å sende hemmelige signaler – én bevegelse kunne bety «jeg liker deg», en annen «gå bort». I ridderkulturen sang trubadurer kjærlighetsballader til sine utkårede, og kjærligheten ble ofte fremstilt som noe høytidelig og nesten uoppnåelig. Det var ikke uvanlig at kjærligheten ble idealisert som noe man lengtet etter, men kanskje aldri fikk, for de fleste ekteskap var organisert av foreldrene.

Kurtisering var altså ikke bare romantisk. Det kunne også være strategisk. Å velge riktig partner kunne bety økonomisk trygghet, sosial klatring eller politiske allianser. Flørting var derfor både følelser og taktikk, og en viktig del av kulturen i mange samfunn.