Da navneskiltet ble satt opp, tjente James Dillingham Young tretti dollar i uken. Nå som han bare tjente tjue, virket navnet altfor langt og pretensiøst. Kanskje burde det bare stått «Mr. James D. Young».

Men når Mr. James Dillingham Young kom hjem til sin møblerte ettroms om ettermiddagene, la Mrs. James Dillingham Young, som vi allerede kjenner som Della, armene varmt rundt ham og hilste ham kjærlig med det langt mindre prangende «Jim».

Della var nå ferdig med å gråte, tårene var tørket og nesen pudret. Hun sto ved vinduet og kikket uinteressert ut. I morgen var det jul, og hun hadde én dollar og åttisju cent. Her hadde hun spinket og spart i månedsvis, og dette var resultatet.

Tjue dollar i uken rakk ikke langt. Alt var dyrere enn hun hadde regnet med. Det var alltid sånn. Én skarve dollar og åttisju cent å kjøpe gave til Jim for. Hennes Jim.

Hun hadde hatt mange lykkelige timer med å planlegge hva hun skulle gi ham. Noe ekstraordinært og utsøkt måtte det være, noe som i det minste var i nærheten av å være godt nok for Jim.

Det var to ting Mr. og Mrs. Dillingham Young var ekstra stolte over å eie. Det ene var Jims lommeur av gull, som var nedarvet gjennom generasjoner på farssiden. Det andre var Dellas hår.

Hvis dronningen av Saba hadde bodd i en leilighet tvers over gårdsplassen, skulle Della ha vasket håret og hengt det til tørk utenfor vinduet. Della visste at håret hennes var vakrere enn alle dronningers skatter og juveler.

Og hvis kong Salomo, med all sin rikdom, hadde bodd i samme bygård, skulle Jim ha tatt opp lommeuret hver gang de møttes i oppgangen. Jim visste at ingen konge eide noe så verdifullt som ham.

Dellas vakre hår falt i gylne kaskader nedover skuldrene. Det rakk henne til knærne og ble nesten som en kjole. Hun satte det raskt opp igjen og ble stående et øyeblikk mens en enslig tåre trillet nedover kinnet.

Hun tok på den gamle, brune kåpen og den like gamle, brune hatten, og med en egen gnist i blikket smatt hun raskt ut døren og bortover gaten. Da hun til slutt stanset, sto hun foran et skilt der det sto:

«Mrs. Sofronie. Hårartikler av alle slag.»

Della løp opp i andre etasje og ble stående et øyeblikk for å få igjen pusten.

Mrs. Sofronie, en ferm, blek kvinne, så på henne med et kjølig blikk. «Vil De kjøpe håret mitt?» spurte Della.

«Jeg kjøper hår,» sa Mrs Sofronie. «Ta av deg hatten så jeg kan se på det.» Den gylne, myke manken flommet ned.

«Tjue dollar,» sa Mrs. Sofronie mens hun veide håret i hånden. «Hvis jeg får pengene med en gang, har vi en avtale,» sa Della.

I de neste par timene gikk Della fra butikk til butikk for å finne akkurat den riktige gaven til Jim. Hun fant den til slutt, akkurat den gaven han skulle ha.

Det var et klokkekjede av gull, enkelt og stilrent i utformingen. Kvalitet lå ikke i prangende detaljer, men i rene materialer. Slik var det med de fleste ting.

Della visste at kjedet var som skapt for Jim i det øyeblikk hun så det. Det hadde mange av de samme egenskapene som ham – nedtonet og elegant. Kjedet kostet tjueen dollar.