Hytten var opprinnelig blitt oppført til fergemennene, for at de skulle ha tak over hodet i regnvær og i vinterkulden når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt.

Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, var fergemennene trukket annet steds hen. Så ble huset kun benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg.

De siste som hadde gjort bruk av det, var noen stenarbeidere, når de holdt sine måltider to av gangen, da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.

Siden var der ingen som tok notis av den gamle, lille rønne. Den ble stående hvor den sto, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen inngikk med klage over at den sto i veien for noen eller noe.

Så var det en vinternatt i desember måned hen under jul. Det drev så smått med sne, men den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosten alt våtere og fetere. 

På gasslyktene og dampkranene lå sneen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at frosten hang i riggen som girlander mellom mastene.

I den mørkegrå, disige luft fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den knallende lyd fra skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfære, når vakten om bord slo glass til avløsning.